• Forside
  • Add meg
  • Hjortefot
  • MEDIA
  • SPONSORER
  • 0

    Birkebeinerrennet 2017 - Klubb Sandwich

    Fjorårets renn (mitt aller første) var en kjempeopptur- og værforholdene i år skulle legge til rette for ny pers på de 54 kilometerne fra Rena til Lillehammer.Målsetningen var 4timer og 35min.
    Men det går ikke alltid slik man har tenkt.
     

    Jeg kjente det da jeg våknet kl 03.45 på renndagen. Litt tett i hodet, frostig og ikkje helt 100% Men det er jo ofte slik det føles å stå opp på tidspunkt andre sover. Jeg trasket ned i matsalen på Birkebeineren Apartments, og der spiste proffene havregraut med rosin, sukker og kanel. Og da måtte dette prøves. Havregraut er kjent for å være kanonføde og sikringskost. Så hvorfor ikke.

    Etter noen døsige timer i buss på vei til Rena er vi framme. Vi er så priviligerte at vi kan sitte i bussen helt til puljestart. Jeg var i pulje 10 med start 08:55 .
    Tiden gikk og jeg kjente at alt ikke stemte 100% - Men jeg gikk ned til startområdet, spiste litt av en banan, drakk litt vann og stilte meg opp i sporet.


    "-Hey, det var et kult emblem! " Sa ei dame på siden av meg pekte på armen min der den stolte logoen til Klubb Sandwich var godt synlig.
    Jeg smilte og sa, "ja jeg vet det "
    Så kom det vanlige spørsmålet , "si meg, hva har du smurt med i dag? "
    Jeg stod nå der med nymotens skins under skiene, mens jeg tok hånda til haken og nesetippen min og sa; "jeg meiner det var faktor 15 "
    Det skapte heldigvis litt latter rundt meg :)
     

    Men så gikk tiden, og det kom mer uggen følelse, og 2 minutter før knallpistolen sendte startskuddet hadde jeg over høyt normal puls der jeg stod.
    Startskuddet gikk, og jeg staket forsiktig etter flokken opp mot Skramstadsetra. Jeg hadde allerede en tom følelse i kroppen. Som om du mangler noe, enten sukker, væske eller mat. Det var jævlig. Og etter 4-5-6 km kunne jeg konstatere at havregrauten takket for følget.
    Det var da jeg lurte på hva i heiteste jeg skulle gjøre. Litt under 10 km til mat og drikkestasjonen, og jeg var helt knekt i kroppen. Duckbreath og svimmel.

    Jeg så flere som kom slukøret ned igjen , enten på egne ski eller på skutersleden. Det er i slike øyeblikk min knallharde stahet driver meg videre.
    Ja, jeg så kanskje ut som en skadeskutt skabbrev, men jeg skulle i det minste fullføre. Jeg gir meg aldri. Det er rett og slett ikke et alternativ. ALDRI!

    Etter sportsdrikke på Skramstadsetra ble det litt bedre,. Aldri før har sportsdrikk, og saft smakt så godt. Bevisstheten kom snikende sammen med blodsukkeret, og jeg lusket etter hvert over det slake fjellet som en giktplaget kenguru med brokk.

    Det var fantastiske forhold i Birkebeinerløypa, solskinn og flotte spor helt til Sjusjøen. Men der var helvete løs. Derfra og ned var det krig, krig mot plogekanter og kolonner av plogebaglere. Du føler deg som ei flaske i ei bobbane uten kanter. Det endte med tre turer til skogs. For jeg velger å kjøre til skogs i stedet for å krasje i andre løpere. Det er et under at jeg og utstyr ikke fikk hardere medfart. For meg som er såpass tung har jeg samme plogehastighet som andre har topphastighet med parallelle ski, det blir katastrofe av slikt. Her skulle det kanskje vært plogefri sone ;)

    Jeg forbanna meg på plogekanter , plogebaglere og sa til meg selv;  "aldri igjen, aldri..aldri! faens jævla dritt " 

    Mine Oakley-solbriller av  type Cavendish Edition (2499,-) lå igjen etter første fallet, selvsagt. Toppa heile turen.
    Men her ble sorg snudd til ekte birkebeinerglede i målområdet, (les mer nederst på siden)

    På de enerigsugende såkalte flatene under høyspenten og inn på stadion gikk det litt bedre, jeg lå i et felt med 4-5 andre, den ene var ekspert på å gli oppå bakskiene, jeg er ikke vant til slikt. Sånne skal i hvert fall ikke få passere meg; tenkte jeg. Så da vi rundet inn på oppløpet tok jeg ut det siste, det aller siste som var i kroppen, hvert fiber ble brukt opp i en heftig sluttspurt :)


    Airbagen synes utløst. Godt at sluttspurten var av godt gammelt slag/erkestahet. Jeg klarte å holde bakskibaglerne bak meg :)
    Verdens råeste lag, Klubb Sandwich
    At least we stole the show!



     

    Evaluering: Mål ikke oppnådd- ca 20minutt bak fjoråret
    Løsning: Holde seg frisk, stake mer, bli 20kg lettere og ikke kjøre til skogs ned fra Sjusjøen.
    Årets virkelige Birkebeiner: En løper bak meg hadde stoppet og plukket opp solbrillene mine, og kjente meg igjen i målområdet :)
    Tusen takk for at slike folk fins! En sann birkebeiner.
     

    Konklusjon: Neste år---  neste år!



    Følg oss på facebook :




     



     



    Skriv en ny kommentar

    hits